Halvingenes vandring gjennom Nivlheim, et rike av evig frost og is, på vei til Helheimen, er et spesielt velskrevet og gripende parti av romanen. Jeg opplever det som om Oldertrøen her vier oppmerksomhet til et viktig tema som berører mange, også stadig flere unge, nemlig depresjon. Måten Nivlheim påvirker de to unge, virkelig etser seg inn i sinn og sjel, og fremtvinger tunge, mørke tanker og tærer på selvbildet til de nærmest er tomme skall, uten evne eller energi til å se lyset i tunnellen er en glimrende beskrivelse av hvordan depresjon oppleves. Jeg håper at dette er et bevisst grep og valg fra forfatteren, at jeg har oppfattet intensjonen med denne delen av romanen rett – for det gir boka en helt fantastisk viktig dimensjon, som jeg tror mange vil sette pris på.

Jeg synes Oldertrøen skriver seg bedre og bedre. Hans første roman «Isilds vrede» var fin, hans andre bok «Belials inferno» var virkelig god og med denne boka her har han utfordret seg selv og lagt til elementer som hever leseopplevelsen ennå noen hakk.Sansenomaden